Høststormseilasen 2017

Mathilda like før start i årets Høststormseilas
Foto: Kjell Magnus Økland

Vi har ikke tall på hvor mange ganger vi har seilt denne regattaen, men både Arne og jeg var med fra starten tidlig på '90-tallet. Noen ganger seilte vi på egne båter, andre ganger som mannskap hos andre og en rekke ganger har vi vært involvert på arrangørsiden. Så alt i alt kjenner vi farvannet ganske godt.
Det som preget årets arrangement var lite vind og kryss begge dagene. Overnattingshavn i år var Fedje, etter at vi i mange år har hatt Skjerjehamn som mål.
Arne og Bjørn bemannet som vanlig Mathilda også denne helgen. Det møtte noe over 20 båter til start ved Herdla, av disse var det 2 ILC-båter i tillegg til en rekke 40-fotere.  Mathilda var i særklasse den minste og letteste båten med sine 3 tonn og vel 8 meter vannlinje.

Lørdagen blåste det bare 2-4 m/s fra NNV ellers sol, varmt og fint vær. Starten var som vanlig ikke imponerende men vi slo oss fri tidlig og var heldig med veivalget i begynnelsen. Det var meldt at vinden skulle dreie mer på vest i løpet av dagen så det var viktig å holde øye med den. Samtidig måtte vi utnytte den nordgående strømmen som er sterkest på østsiden av Hjeltefjorden. Vi hadde bra driv nordover og lå i teten helt til vi nærmet oss Austrheim. Da ble det mye skvalp da gamle sørgående dønninger møtte nordgående strøm. Mathilda har ganske liten seilareal/deplasement ratio i kryss-stellet sammenlignet med de andre båtene i feltet. Grunnen til at vi glir lett i lite vind er liten våt flate. Båten er altså ekstremt lettdrevet og glir derfor greit gjennom flatt vann, men stopper fort opp i bølger i de tilfeller der det er missmatch mellom vindstyrke og bølger. Det skyldes alså ikke manglende erfaring hos mannskapet eller konstruksjonsfeil på båten. Den har kortere vannlinje enn konkurrentene og det blir mere stamping. Dette er selvsagt lagt inn i ratingen på båten.
Vi fikk i alle fall prøve oss på denne når vi skulle rundt Mikkelsboen. Vi prøvde i størst mulig grad å søke le av land for å redusere stampingen, men mistet da fordel av medstrøm. I tillegg ble det for mange stagvendinger som er kostbare i lite vind. Innover Fensfjorden mot runding Mikkelsboen burde vi satt spinnaker for å øke farten, men vi ble for passiv så her tapte vi ganske mange minutter. Det endte på en skuffende 3. plass noen minutter bak teten etter ca 5 timers seilas. Resultatlisten  lørdag ble nok en skuffelse etter at vi hadde seilt godt første halvdel av løpet.

Skarp slør innover Fensfjorden
Foto: Kjell Magnus Økland

Søndagen skulle det seiles tilbake til Herdla. Vinden hadde snudd til ØSØ, men også denne dagen med styrke mellom 2-4 m/s. Med bare kryss også dag 2 gikk veldig lite i vår favør sånn banemessig. Bortsett fra at bølgene var borte. Starten var vanskelig med liten båt inne mellom alle de store, så den vil vi helst glemme. Vi klarte etter noen minutter å slå oss fri og seilte sydover lang østsiden av Fedje. Vi slo til slutt østover mot Kyrkjeflu da det var bare ti grader fra layline. På veien over tapte vi 5 grader i avdrift. Vi slo oss greit opp mot Kyrkjeflu, men på vei ut mot Svartskjæret igjen var vi veldig uheldig med vindforholdene og ledergruppen forsvant i det fjerne. Samtidig ble det større avstand til båtene bak oss som også ble offer for vind-dreining og fall i styrke. De fikk mye i sekken, og mistet senere alle sjangser til å ta det igjen.

For å unngå motstrøm seilte nesten hele feltet langs Øygarden. Det var også varslet vinddreining mot vest på ettermiddagen, så da var det gunstig å ligge på vestsiden. Ganske riktig kom vestavinden da vi nærmet oss Sture. Straks vi opserverte første tegn til vinddreiningen slo vi mot den og fikk god driv mot mål. Dette kompenserte veldig for de dårlige vindforholdene vi fikk etter Kyrkjeflu. Vi kunne se båtene foran gå i mål ved Mefjordsboen. I følge vår egen ETA hadde vi kontroll på disse ennå det var over en halv time til mål. Vi trimmet seilene og hadde bra fart i båten lenge, men ca 15min fra mål frontet vinden og falt vesentlig. Vi hadde bare SOG 2 knop og ETA økte med 5 minutter ganske umiddelbart. Skulle vi ikke klare å slå X-Faktor denne dagen heller så ville ledelsen i klubbsammendraget gå til X-Faktor. Vi anså slaget som tapt og skled over mål og følte at marginene var i mot oss så det holdt. Startet motoren og ryddet båten på turen hjem. Selv ville jeg ikke se etter noe resultatliste, men etter at jeg kom hjem ringte Arne at vi hadde slått X-Faktor med bare 1 sekund. Pinlig lite, spesielt med tanke på at det ene sekundet får konsekvenser for rekkefølgen i samendraget både i Høststormseilasen og i klubbsammendraget til NHS. Det er 4. året på rad seieren går til Mathilda. Resultatlisten søndag forteller det meste.

Bergen Singlehand Regatta

Tiden inn mot denne seilasen var preget av usikkerhet rundt motoren som igjen ledet elektrisk trøbbel under selve regattaen. Fokuset hadde vært feil og selvtilliten ikke den beste. Noen ganger blir en kanskje mer på vakt og tent under slik oppkjøring, men jeg var mer happy for at båten hadde kommet til startområdet, i stedet for å være på hugget overfor selve seilasen.
Jeg hadde selvsagt meg selv å takke. Båten har ikke vært i bruk i sommer og opp mot høstsesongen pleier det bli noen runder med trening også. Men akkurat i år har det vært travelt med andre ting. Like før start tok jeg en test på farten på kryss og var ganske fornøyd med at den var etter skjema. Jeg burde tatt et par slag for å sjekke høyden, men der ble det også slurvet.
Neste feil var kursen til autopiloten, der var det feil på ledningen, overledning på godt norsk så den virket ikke. Fortvilese og skuffelse, skulle jeg bryte å reise hjem eller ta den fornedrelsen det måtte bli å komme i mål lenge etter teten. Forholdene var heldigvis greie. Det blåste bare 4 m/s og det skulle ikke jibbes særlig. Men spørsmålet var om jeg fikk seile i fred eller ble presset og kom nær andre båter. Jeg fant ut at jeg kunne starte, Mathilda kan fint seiles alene uten autopilot, men ikke med spinnaker. Det har jeg prøvd et par ganger med blandet resultat.
Starten gikk og etter litt fommel kom spinnakeren opp også på Mathilda. Det var veldig slitsomt og lite optimalt, men båtfarten var god. Genakerbåtene hadde endelig fått sin regatta så noen av disse stakk i fra. Det ble i meste laget med skjæring, men egenlig skal jeg vær glad for at det ble som det ble. Forholdene var de beste for en båt uten autopilot.

Arrangøren sitt bilde tatt ved målgang ved Bjelkarøy.

Jeg tabbet meg ut ved å to ganger prøve å seile meg gjennom le til noen 40 fotere. Det lar seg rett og slett ikke gjøre. Regner med at muligheten til en skikkelig plassering ble ødelagt på den type håpløst fjas. Etter runding Litle Marstein bar det østover Korsfjorden igjen og inn mot runding Blia. Jeg følte fremdeles at jeg lå godt an på krysslegget innover. Ble bare passert av noen få store båter, med mye høyere rating. Jeg stod ikke opp mot Blia på et legg slik som mange av de andre båtene, men måtte ta et kort korrigeringsslag, men rundet i grei avstand til båtene som lå vel 10 minutter foran. Alt så greit ut, i dette vindområdet er ikke fartsforskjellene så store, spinnakeren kom greit opp, men plutselig forsvant vinden. Jeg måtte bare konstatere at båtene foran ble mindre og mindre. Fy faen til uflaks, vinden tok seg opp igjen og båtene bak kom greit i mål. Trodde likevel det skulle holde til en noenlunde plassering, men skuffelsen var ikke mulig å skjule. Kun 5. plass på noe som lignet på greie forhold for Mathilda. Jeg hadde bare meg selv å takke. Resultatlisten ligger på denne linken.