Bergen Singlehanded 2019

De siste årene har jeg hatt et prinsipp med å ikke dra ut å seile i vind styrker over 10 m/s. I årets singlehand var det meldt nordlig 11 m/s ved Litle Laugarøy om ettermiddagen samme ettermiddag som regattaen gikk. Jeg valgte likevel å fortsette planen med å delta. Jeg ville prøve båten med rev i storseilet. Jeg tok inn revet fra start for å slippe tidstapet og fare for problemer med å utføre det underveis. Vi mangler totalt trening i å reve storseilet.

Arrangøren Bergen Seilforening hadde bestemt seg for Tysnesløpet. Det betyr start ved Bjelkarøy så runde Lyngsøy like ved Godøysund og tilbake til mål ved Bjelkarøy. Jeg hadde problemer med å få med meg 5 minutters signalet. Så plutselig at signalflagg D vaiet på startbåten. Jeg prøvde febrilsk å få med meg 4 minutteren, men hørte ikke fløyte eller skudd, bare at signalflagg P også vaiet. Jeg startet likevel klokken. Det var ganske mye plass nær linjen ved babord startbøye så jeg holdt meg der til det nærmet seg start. Plutselig hørte jeg startbåten telle ned starten på VHF. Jeg så på GPS’n at jeg var 30 meter fra linjen så jeg snudde bare baugen mot startlinjen og lot det stå til. Det ble en perfekt start. Satte på autopiloten, for å sette den aller minste spinnakeren på ca 40.

Det var tett med båter rundt Mathilda. Autopiloten var ikke i nærheten av å holde riktig kurs. Tre ganger rotet jeg meg inn i konflikt med andre båter. Først var det Zorro en flott 50 foter fra Stavanger som kom som et lyn bakfra. Skipperen der ombord var opptatt på fordekket med å sett spinnaker og var ikke klar over at Mathilda plutselig lå i kurslinjen. Jeg klarte bare med nød og neppe å komme meg unna. Jeg ventet lenge og vel på at den skulle passere mens jeg styrte manuelt. Etter det satte jeg på autopiloten og fikk opp den lille spinnakeren. Det gikk noenlunde greit, men spinnakeren skulle 20 minutter senere jibbes til babord hals. Det ble en ny fase med autopilot og veldig høy puls og forferdelig mye rot. Første del av feltet rundet nå Blia, og vinden hadde tatt seg opp.

Det var ganske tett med båter. Jeg måtte igjen vente til det ble bedre plass. Til slutt klarte jeg å få på spinnakerbommen og kunne sette meg ned i cockpiten og pøse i meg vann. Jeg var kokvarm.

Etter Blia ble det mer skjæring og etter passering Røttingtangen ble det enda mer, men vindstyrken dempet seg videre inn over Bjørnefjorden. Jeg så tre båter miste styringen og skjære opp i noen vindkast. Selv hadde jeg full kontroll med den lille spinnakeren. Trimmet så godt jeg kunne og holdt greit følge innover Bjørnefjorden.

Mathilda like etter startskuddet har gått: bildet er lånt av arrangøren

Ved runding Lyngsøy var det veldig rolige vindforhold. Jeg beregnet kjapt tiden på de fremste båtene og sammenlignet med min egen ETA. Etter det jeg kunne regne ut ledet Mathilda greit ved runding. Nå var det om å gjøre å bite seg fast i de større båtene på krysslegget nordover. Det gikk veldig bra helt til Røttingtangen. Da så jeg at vevebåndet eller festet på den nest nederste sleiden på storseilet hadde røket. Tenkte ikke mer på det, jeg hadde veldig bra båtfart med lange perioder med over 6 knop på loggen og full høyde. Jeg hadde mye kraft i seilene og slapp storbommen stadig mer ned mot le etter som vinden økte på. Jeg hadde perfekt krengning og Mathilda fløy over bølgene som en lek. Plutselig ser jeg at ennå en sleide hadde slitt seg. Jeg måtte vie problemet oppmerksomhet. Kunne det eller burde repareres underveis. Nei, jeg kunne ikke reparere. Jeg fikk snike meg langs land på Os-siden, for å komme ut av det. Jeg hadde kurs mot Austevoll, men valgte å slå mot smulere vann. Det hjalp ikke, plutselig løsnet 3 mastesleider til i tur og orden over 5 minutter. Forliket på storseilet var nå løst fra halsen til salingen, og det flagret voldsomt med noen skarpe smell i nedre fremre delen. Jeg tok en rask konsekvensanalyse på situasjonen og fant ut at seilet måtte ned før resten av sleidene røk. Jeg karret meg inn i Strønsosen, berget storseilet og beslo det på bommen. Jeg var litt fortvilet og brukte en god del gloser som ikke kommer inn på bloggen. Jeg visste at Mathilda kan seiles for bare fokk i denne vindstyrken, så det var egentlig bare å fortsette. Jeg karret meg i mål kl 17.12. Det ble en 12. plass. Mathilda avanserte greit mot vinden med ca. 5,5 knop men høyden er ikke god. Så jeg tapte nok 30 minutter på de siste 8 nm mot mål

Kunne jeg ha vunnet denne seilasen?

Da trøbbelet startet var det 25% av regattaen igjen til mål og Mathilda lå ganske langt fremme i feltet, og ledet sannsynligvis fremdeles. Jeg mente å huske at det var en del 37-fotere i samme klassen. Jeg vet at de krysser med 7 knop og full høyde i denne vindstyrken. De har altså en VMG rundt 15% høyere enn Mathilda. De ville altså seilt 25 minutter raskere enn Mathilda de siste 8 nm inn mot mål. Det betyr at Mathilda i teorien ville passert mål en gang mellom 16:40 og 16:50. Regner vi på forskjellen i farten til Mathilda, VMG på 5,5 knop og 45 grader for bare fokk mot VMG på 6,1 knop og 38 grader med fokk og stor, blir resultatet det samme; 25 minuter tapt. Åpenbart en topp 3 plassering som glapp. Over 4 år siden forrige gang vi ikke hadde vært på premielisten i en regatta.
Det ble en litt dum erfaring. Jeg er veldig nøye med vedlikehold av materiellet.
Resultatlisten ligger på denne lenken